Gullets skitne bakside

Gull var det første metallet mennesket oppdaget, og vi har i flere tusen år smykket oss med det føyelige og vakre metallet. Norske gullsmeder omsetter smykker, klokker, ringer og andre pyntegjenstander for over tre milliarder kroner årlig, spesielt går betalingsterminalene varme i julemåneden. Men gullet som havner under juletreet har har en pris utover det som står på kontoutskriften: For å få nok gull til en gullring etterlates minst 20 tonn giftig restavfall. Gruveindustrien har en lang historikk med store forurensingsskandaler, barnearbeid, tvangsflytting, konfiskering av urbefolkningsland og andre grove brudd på menneskerettighetene.

Se også Unngå gull, sølv og edelstener.

Fakta om gull

Gull har vært kjent for mennesket i over sju tusen år, like lenge har det edle metallet fascinert menneskene. Det sjeldne og gylne metallet er nemlig lett å bøye, strekke og forme, som gjør det egnet til utsmykning. Gull var sannsynligvis det første metallet mennesket kjente til, og siden den gangen har gullet hatt omtrent de samme bruksområdene som i dag: Til pynt og til investering og betaling.

Gullet brukes til få praktiske formål i det moderne samfunn. I små mengder blir metallet brukt som ledere i kretskort, slik som i mobiltelefoner. Dagens telefoner inneholder i snitt rundt 0, 034 gram gull, tilsvarende 11 kroner i dagens råvarepris. Medisinsk brukes gull innen tannhelse og som leddgiktmedisin. Kun elleve prosent av alt gull går til industriformål.

Mesteparten av gullproduksjonen går til smykker, ringer, armbånd, øredobber og andre pyntegjenstander. I varierende grad brukes også gull som investeringsobjekter, i disse dager med finansiell uro og svært høy gullpris er etterspørselen fra finanssektoren nesten like høy som etterspørselen fra smykkeindustrien. Det ligger enorme mengder gull i dype bankhvelv hos verdens sentralbanker og andre finansinstitusjoner – faktisk er det ubenyttete gullreserver nok til å dekke etterspørselen av gull til smykker i 50 år.

Tall og statistikk

• Den globale produksjonen var i 2009 på 2 350 tonn gull. Kina er den største produsenten, etterfulgt av USA, Sør-Afrika og Canada. Produksjonen er synkende etter toppåret i 2001.
• Gullprisene har økt fra 271 dollar til 1 826 dollar per ounce i løpet av ti år etter 11. september. Prisen på gull har aldri vært høyere enn nå.
• Samler vi all gull som er produsert, vil det danne en terning hvor hver side er litt over kun 20 meter.
• Det har også blitt hevdet det finnes rundt 120 000 tonn gull som fortsatt ikke er utvunnet, det betyr at det vil ta vel 50 år før all drivverdig gull er plukket opp med dagens produksjonshastighet. Faktisk finnes det mindre tilgjengelig sølv på markedet enn gull.
• I Norge omsetter gullsmeder for i overkant av 3 milliarder kroner, hvorav 700 millioner skjer i desember.

Slik produseres gull

Gull produseres stort sett i dag fra gruver, hvor gullet trekkes ut fra gullholdige steiner med hjelp av kjemiske raffineringsprosesser. I stor grad blir cyanid (blåsyre på folkemunne) brukt gjennom en metode som kalles heap leaching: Hauger på opp mot hundre meter med malm dynkes med cyanid, som skiller ut gullet i beholdere. Det krever store mengder energi, kjemikalier og vann for å bryte ut gull fra fjell, og produksjonen etterlater enorme mengder potensielt giftig restmasse som må håndteres forsvarlig. Også smelte- og raffineringsprosessene  krever mye energi og står for større utslipp av tungmetaller. I raffineringsprosessen blir all gull smeltet om til såkalt Goods Delivery Bars med renhetsgrad 999/1000. Det er på dette stadiet at gull mister sin sporbarhet til gruvene, og gull fra alle kilder, inkludert illegale gruver, krigssoner og tyvegods, kommer inn i distribusjonskjeden.

Miljøproblemer

Gullgruvelandskap i Big Smokey Valley, Nevada, USA. Foto: Uncle Kick-Kick

Å grave ut enorme mengder malm for å utvinne relativt små mengder med edle metaller, er en svært energikrevende, giftig og miljøbelastende industriell virksomhet. Enkelte av de største dagbruddene (som står for ⅔-deler av produksjonen) i gruvebransjen er synlige fra verdensrommet. Dagbruddsproduksjonen genererer enorme mengder med restmasse av stein, som kan lekke giftige material i jord og vassdrag. Bare for å få nok til gull til en ring på 18 karat, etterlates det i snitt over 20 tonn med restmasse. I tillegg kommer det utslipp fra smelte- og raffineringsprosessen. Giftige lekkasjer fra gruvene, cyanidkonsentrasjoner fra utvaskingen og restmasseavfall som kvikksølv, radioaktive stoffer og andre tungmetaller gjør produksjonen av gull svært lite miljøvennlig. Selv den dag i dag er det for høye verdier av kvikksølv i en rekke vassdrag i California, som et resultat av gullutvinning for over hundre år siden.

Cyanidutslippet i Baia Mare

I 2000 lekket store mengder cyanid i nærheten av Baia Mare i Romania, der det australske/romanske gullselskapet Aurul drev gruvedrift. En demning som innehold mengder med giftig restmasse ble ødelagt, og rundt 100 tonn cyanid lekket ut over nærliggende jordbruksområder og i Somes-elva. Forurensingen nådde etter hvert elvene Tisza og Donau, og store mengder fisk ble drept både i Romania, Ungarn og Jugoslavia. Hendelsen ble kalt den største miljøkatastrofen i Europa etter Tsjernobyl.

Hva vil framtiden gi

De nye gullfunnene de siste 25 år kommer i hovedsak fra gruver hvor forekomsten av gull og andre edle metaller i malmen er lav. Det betyr at utvinningen krever mer energi, mer vann, mer cyanid, mer restmasse og økt fare for utslipp av andre tungmetaller og giftstoffer. Store deler av nye gullfunn er i områder som tilhører urbefolkning eller som truer det biologiske mangfoldet. Med de høye gullprisene som har vært de siste årene, vil stadig flere felt som tidligere var ulønnsomme bli tatt i bruk.

Den faktiske prisen på ett kilo gull

• Ett kilo gull omsettes for 60 000 dollar (330 000 kroner) i august 2011 (den høyeste gullprisen noensinne registrert).
• Ett kilo gull gir ca 140 gullringer på 18 karat.
• Energi: 39 722 KWh (årsforbruket til to norske husstander)
• Vannforbruk: 691 000 liter vann
• Drivhus-utslipp: 11,5 tonn CO2
• Cyanid-forbruk: 141 kg cyanid
• Stein/restmasse: 2 821 000 kg

Kilde: Gold mining and sustainability: A critical reflection (Encyclopedia of Earth)

Sosiale problemer

Både arbeidere og befolkningen berørt av gruvedrift betaler en høy pris for at verdenssamfunnet skal få slukket sin gulltørst. Det har blitt dokumentert omfattende brudd på menneskerettigheter i den globale gullindustrien, slik som svært mangelfull sikkerhet for arbeidere, barnearbeid, tvangsflytting og konfiskering av jord fra urbefolkninger. Som diamanter og andre verdifulle ressurser, bidrar også gull til å finansiere og forsterke væpnede konflikter. 

Arbeidernes helse og rettigheter

Pik Botha, tidligere sørafrikansk mineral- og energiminister, har regnet ut de menneskelige kostnadene forbundet med gulldrift: Hvert tonn utvunnet gull koster et menneske livet og påfører tolv andre alvorlige skader. Hvis dette tallet stemmer, vil det si at det hvert år dør langt over 2 000 mennesker og over 25 000 blir alvorlig skadet i forbindelse med utvinning og raffinering av gull. I tillegg kommer de langsiktige helseproblemene slik som lungekreft, silikose og tuberkulose. Verdens gullarbeidere har et kortere liv: Arbeider du i mineralgruvene i Potosí i Bolivia, kan du forvente å leve til du er mellom 35 og 40 år (mot det nasjonale gjennomsnittet på 64 år).

Spesielt utsatt er de som arbeider i tradisjonelle gruver, hvor store deler av driften foregår med hjelp av muskelkraft – ofte i dype, usikre sjakter under jorden, slik som Channel 4 i programmet The real price of gold viser.

Tradisjonell gruveproduksjon bruker kvikksølv for å skille ut gullet – som både er billig, lett tilgjengelig og enkelt å bruke. Kvikksølv klumper seg sammen med gull, hvor på gullet utvinnes ved å koke bort kvikksølvet. Mange gullarbeidere utsettes daglig for denne svært giftige dampen.

Mellom 10 til 30 prosent av gullproduksjon kommer fra tradisjonell gruvedrift, og det finnes kanskje 10 millioner gullgravere som arbeider i slike gruver, en tall som er økende på grunn av høy etterspørsel etter gull.

Barnearbeid

Barnearbeid er utbredt innenfor småskala gullgruvedrift i utviklingsland. FN anslår at en femtedel av all verdens gull stammer fra gruver som praktiserer barnearbeid, i følge DN. I avsidesliggende gullgraversamfunn i Peru, Bolivia og Ecuador mener ILO at 200.000 barn er involvert i gruvedrift.

En undersøkelse gjennomført av ILO fastslår også at jenter mellom 12 og 17 år i  gruvesamfunn i Tanzania arbeider mellom 42 til 70 timer i uka med gruvedrift. Først i 2006 la myndighetene i Niger ned forbud mot jenter under 15 år å jobbe med gullutvinning og gullprosessering.

Lokal- og urbefolkningen

Økte gullpriser kombinert med ny teknologi, har gjort utvinning av gull i stadig flere utsatte områder mer lønnsomt. Mellom 1995 og 2015 blir halvparten av all gull som produseres kommer fra land som eies av urbefolkning. Ekspropriasjoner er spesielt alvorlig i områder som har blitt brukt av urbefolkningen i generasjoner, men likevel ikke har fått juridiske rettigheter til området. Selv i Norge, hvor rettigheter til land og vann har blitt avklart, er det interessekonflikter mellom den samiske urbefolkningen og gullselskaper.

Her er prisen lokalbefolkningen betaler for gulldrift:

• I San Martin i Honduras leter det kanadiske selskapet Glandis Gold etter gull og sølv. Skog ødelegges og dyrket mark blir tørrlagt fordi gruvedriften bruker 1,5 millioner liter vann hver dag. I Sepon i Laos ødelegges en bielv til Mekong-elva, og truer ødeleggelse av lokal skog og livsgrunnlaget for urbefolkningen.
• Det kanadiske gruveselskapet Barrick Gold har vært involvert i det svært omstridte gruveprosjektet ved Bulyanhulu i Tanzania. Da feltet ble åpnet for kommersiell drift ble lokalbefolkningen fjernet. I følge en tanzaniansk juristorganisasjon ble 52 gullgravere levende begravd da tanzanianske myndigheter fylte igjen gruveinnganger, men denne påstanden har blitt tilbakevist av Verdensbanken. Det norske selskapet Noremco deltok i byggingen av det omstridte gruveanlegget, skriver Norwatch.
• I likhet med olje og diamanter, er gull en kilde til konflikter. I Ghana rapporteres det om systematiske brudd på menneskerettigheter når gruveindustriselskapet Ashanti Goldfield er i konflikt med lokale, tradisjonelle gruvearbeidere som graver ut gull med håndkraft. Human Right Watch dokumenterer i 2005 omfattende brudd på menneskerettigheter utført i Kongo av hæren og militser i deres rapport The curse of gold.

Spørsmålet og svar

Hva er problemet med gull?

– Gruvedriften har store miljømessige og sosiale problemer: En gullring med renhetsgrad 750 / 18 karat gir over 20 tonn giftig restavfall som må håndteres riktig. Det krever svært mye energi og vann for å utvinne gull. Utvinningen foregår ofte i områder med urbefolkning, som ikke har juridisk rett til eiendom de har brukt i generasjoner. Arbeidsforholdene, spesielt i mindre, småskala gruveproduksjon, er svært farlige, og det har blitt regnet ut at flere tusen dør hvert år som følger av gullproduksjon.

Men gullet vi kjøper er resirkulert?

– Jo. Det stemmer. Gullsmeder bruker sjelden gull som kommer direkte fra gullgruver. Det er kanskje derfor det er utfordringer med å spore gullets opprinnelse. Kun en mindre del av all gull som omsettes på gullmarkedet kommer fra nyutvinning. Av all gull som har blitt framstilt, mener man at over 85 prosent er intakt og det er stort sett dette gullet som faktisk blir solgt i dag.

Smykkeindustrien står bak halvparten av etterspørselen etter gull, omtrent 40 prosent skyldes investeringsbehov i gull (dette varierer sterkt med gullprisen) og rundt ti prosent går til praktiske formål i industrien og helsevesenet. Produksjon av nytt gull dekker omtrent to-tredjedeler av etterspørselen, resten er resirkulering fra industri og smykker.

For øvrig er gullbeholdningene så store at hvis vi i morgen fant det siste gullkornet på jorden, ville vi fortsatt ha nok gull til å dekke etterspørselen etter smykker i femti år, uten at noe av dette gullet ble resirkulert. Høye gullpriser er kanskje det største problemet: For da forblir gullbeholdningene hos sentralbanker og andre som bruker gull til investeringer, samtidig som lønnsomheten i å grave etter gull i nye områder øker.

Hva med å resirkulere egne smykker?

– Det er et alternativ hvis du må ha gull i dine smykker. Jo flere som resirkulerer eller selger gull, dess mindre del av etterspørselen av gull må dekkes av nyproduksjon. Det finnes flere tjenester som gir deg kontanter for all gull uavhengig av kvalitet. Eller du kan få laget et helt spesielt smykke til deg hos gull- og sølvsmier. Du kan dessuten velge smykker som inneholder mindre gull og/eller lavere finhetsgrad. Det eksklusive med smykket kan være i utførelsen, ikke i metallet.

Hva med produsenter som selger såkalt økologisk eller etisk gull?

– Økologisk gull er en utopi, selv om enkelte leverandører ikke bruker kjemikalier under selve vasking av gull. Kjemikalier blir uansett brukt i raffineringsprosessen. Etter råd fra geolog Odd Nilsen ved UiO er norske gullsmed-kjeder samstemte i at det ikke finnes økologisk gull som framstilles uten bruk av kjemikalier.

Etisk gull er også et problematisk begrep. Det finnes enkelte produsenter med gode intensjoner som kjøper gull direkte fra mindre gruver som har god kontroll med kjemikaliebruk, arbeiderrettigheter og andre sosiale forhold. Produkter fra disse er kanskje bedre enn gull fra andre produsenter, men fortsatt er det slik at det eneste etiske gullet som finnes er det som enda ikke har blitt gravd opp. For øvrig melder norske gullsmeder om tilnærmet null interesse for etiske spørsmål og produkter fra norske forbrukere.

Hva med Responsible Jewellery Council og andre initiativer?

– Responsible Jewellery Council (RJC) er det første uavhengige tredjeparts sertifiseringssystem for hele produksjonslinjen i smykkeindustrien. RJC har utviklet retningslinjer for samtlige ledd i produksjonen, fra gruveselskaper til de enkelte gullsmedbutikker. RJC er industriens svar til blant annet No Dirty Gold-kampanjen, og store aktører som Rio Tinto og De Beers Group står bak stiftelsen. RJC har blitt kritisert av blant annet Fair Jewelry Action for å ikke være et tilstrekkelig virkemiddel for å hanskes med de etiske problemstillingene spesielt forbundet med produksjon av diamanter og gull. RJC og Norges Gullsmedforbund har vært i kontakt i 2009, men det er ingen norske aktører som er medlemmer eller sertifisert av RJC.

Et annet alternativ er The Initiative for Responsible Mining (IRMA). Foreløpig har ingen av disse initiativene stor innflytelse på gruvedrift og gullsmed-bransjen.